Fire dager igjen ...

... til jeg lander på denne flyplassen ...

... og kjører til denne byden ...

... og blir der frem til jul!
#spenning

Oslotur

Mandag morgen satte jeg meg på flyet sammen med mamma og pappa for å dra til Oslo. Hovedstaden møtte oss med strålende sol og sommervarme, og det sørget vi for å nyte mens vi gikk gjennom Karl Johan og Aker brygge. Der ble det selvfølelig is - Mövenpick! :) 

Etterpå tur vi t-banen opp til Gunnvor, mammas søskenbarn. En herlig dame som desket opp med god middag, etterfulgt av jordbær og kake til dessert. Fra terrassen hennes så vi utover nesten hele Oslo. En fin by i sommersol. 

Vi var så heldige at vi fikk sove i Gunnvors hytte i en kolonihage. Der var det kjempekoselig. Bildet ovenfor er fra hagen utenfor hytta. Hunden er gode, snille Unni. Nedenfor er hytta. Idyll! 

På kvelden møtte jeg Anniken, Eilert, Veronica og KG på Tullins. Min favorittkafé da jeg bodde i Oslo. Det var et gledelig gjensyn med flotte mennesker. 

Videre følger en beskrivelse av visumsøkingsprosedyren ved den amerikanske ambassade for de mer interesserte: 

Nesten morgen stod jeg opp så tidlig at min storebror ville sagt at det var før fuglene fjertet. Med en nektarin i hånden gikk jeg mot t-banen, med den Amerikanske ambassaden som mål. Har hørt skremmende historier om milelange køer, uendelige sikkerhetskontroller og et nesten uoverkommelig intervju. Så ille var det ikke. Jeg var der kvart på åtte. Det var tre personer foran meg i køen. En pen uniformskledd vaktmann kom og ga meg en liten kasse til alle personlige eiendeler, og spurte om jeg hadde husket pass og kontanter. Det hadde jeg. Gutten foran meg i køen skulle ha visum for å besøke sin kjære i USA. Vi ble sittende og prate, og ventetiden gikk raskt. Etter en stund ble vi sluppet inn en og en. Sjekken gikk raskt, samme greia som på en flyplass. Jeg ga fra meg pass, cash og alle andre nødvendighteter som krevdes for å få komme til intervju. Fikk en kølapp med nr. 4. Jeg satte meg ned på en stol. Flirte litt av "this is America" (evnt. "this is what we want you to think is America") filmen som rullet på en flatskjerm. Første mann i køen ble ropt opp til intervju, og han gikk .... og stilte seg foran en luke. Det var det verste ... Her hadde jeg sett for meg at en uniformskledd offiser skulle kalle meg inn på sitt lukkede kontor med sotete vinduer og persinner. Der inne skulle han overkjøre meg med skumle og smarte spørsmål, og sørge for at han fant hullet i mine søknadspapirer, den lille detaljen som skulle nekte meg innreise og ødelegge alle mine planer for høsten ... DING! Nr 4 ... Med en følelse av eksamensmage gikk jeg bort til luka der en mann/gutt på min egen alder satt med hvit skjorte og bukseseler. Han spurte meg hva mine planer var for USA, og jeg fortalte. Så var det fingeravtrykk, og jeg lærte at fingrene mine har svake spor. Men etter fire forsøk ble det godkjent. Han spurte om jeg hadde noen papirer fra organisasjonen. Jeg ga han det første av tilsammen 4 jeg hadde fått tilsendt. Han smile og sa: "Well, they have done this before." Så forsikret han seg om at jeg ikke hadde planer om å leve videre i USA etter endt visumperiode som ulovlig innvandrer. Virket som han var fornøyd med at jeg hadde en utdannelse, og at jeg hadde planer om å søke jobb i Norge etter jul. Han smilte og sa at jeg ville få visumet i posten etter en uke. Jeg spurte om han ikke ville ha noen av de andre papirene mine, men det var ikke nødvendig. Så gikk jeg ut. Fikk tilbake mobilen min av en smilende amerikaner som ønsket meg en fin dag. Jeg takket og ønsket han det samme, slengte til og med på et "sir" for det gjør man visst i junaiten. Visum i boks, og jeg var fornøyd. Amerikanere er fine folk, i hvert fall de på ambassaden i Oslo. Det hele var over på litt over en time. 

Siden klokka fortsatt viste tidlig formiddag tok jeg banen tilbake til kolonien. En liten blund på sofaen og lunsj med mamma, før vi tok bagasjen og dro til byen. I løpet av dagen møtte jeg Marianne. Det var også et veldig koselig gjensyn. Vi spiste is på deli de luca, og var på en av hovedstadens store bokhandlere. 

På en måte kan jeg si at Oslo var som da jeg bodde der. Karl Johan var like lang, Aker brygge like flott, men likevel var det et område som aldri vil bli det samme. Da jeg bodde i Oslo var dette et av de områdene jeg var mest glad i. Gjennom regjeringskvartalet var den veien jeg valgte å gå hjem etter å ha vært omringet av mas og bråk på Karl Johan eller Oslo City. Nå var det omgjort til et område dekket av gjerder, treplater og plast. Fortsatt lå det glassbiter i gatene som blinket i sollyset og vitnet om de grusomme hendelsene 22. juli i år. Gjerdene rundt regjeringskvartalet og den jevne strømmen av blomster som fortsatt legges foran domkirken var sterkt å se. Vanskelig å beskrive hvordan det føltes å stå der. Det gjorde vondt, det var trist, alt ble så mye mer ekte, og mye mer forferdelig og meningsløst. 

...

Inspirasjon

Fikk denne linken av Jostein, en god kompis og en av heltene i Connection (ungdomsarbeidet i menigheten min). Det er historien om åtte par som bestemte seg for å flytte til en ny by i USA og starte en kirke. Dokumentaren viser hvordan de gikk fra åtte, til over 10000. Anbefales til alle med interesse for sånt!

http://www.elevationchurch.org/video/documentary

Mandagscookies

I går hadde jeg besøk av Carita, ei av mine gode venninner. Planen var filmkveld. Jeg kan vel, uten å overdrive, si at vi har tradisjon for å overgå anbefalt daglig sukkerinntak på filmkveldene våre ... Men nå var det jo en helt vanlig tirsdag kveld, og da kunne vi jo ikke hive innpå med saker og ting som hører hjemme på en lørdagskveld. Derfor tok jeg meg en tur på google for å se om jeg kunne finne noe litt mindre usunt å servere gjesten min (wwffd?). På bloggen til en ernæringsstudent fant jeg oppskrift på sunne havrecookies, og da var det bare å finne frem ingredienser og utstyr. Og resultatet ble bra! Den ene cookien etter den andre forsvant, helt til filmen ble så spennende at både kjeks, meloner og druer ble glemt. Carita ønsket seg oppskriften, så tenkte jeg kunne dele den videre her på bloggen min. 

Ca. 20 havrecookies: 

2 dl sukker 

200 gram mykt smør 

2 egg 

1,2 dl mel 

1/2 ts salt 

1 ts bakepulver 

3 dl nøtteblanding (Her brukte jeg 4 ruter sjokolade med 70%kakao, litt rosiner, mandler, valnøtter og hasselnøtter). 

6 dl havregryn

Forvarmet ovn: 180grader i 20-25 min. 

1. Rør smør og sukker hvitt. 

2. Tilsett ett og ett egg. 

3. Tilsett mel, salt, bakepulver. 

4. Tilsett nøtteblanding. 

5. Tilsett litt og litt havregryn. Pass på at deigen ikke blir for tørr. 

6. En stor spiseskje deig settes på plate dekket av bakepapir. Trykk den ut til en ca. 1 cm flat cookie. Bruk god plass, de blir mye større når de stekes. 

Fordel på minst to bakebrett. 

7. Etter steking dras hele bakepapiret med cookiene oppå over på en rist.  

Ernæringsstudentens blogg finner du her:   

http://tinyurl.com/4ysmhlx

Jamie Cullum

Har du noen gang stilt deg spørsmålet: "Har jeg noen gang vært så lykkelig som jeg er akkurat nå?" Jeg tror jeg var innom tanken da Jamie Cullum entret rådhusplassen som lå badet i kveldssol onsdag kveld 10. august. Akkurat nå burde jeg stilt meg spørsmålet: "Har du noen gang åpnet et blogginnlegg mer klisjefylt enn dette?" Neppe! Men det skjer noe med en når det store musikalske forbilde gjennom flere år endenlig står på scenen, ca to meter fra meg (Ja, jeg møtte opp 3 timer tidligere for å kapre plassen like ved flygelet jeg visste han ville spille på ... Stainway and sons for de mer interesserte). Min første tanke var: "Han er mye penere i virkeligheten enn på bilder." Min andre tanke var: "Er han virkelig ikke høyere?" Også begynte musikken, og de neste nesten 3 timene fløy. Snakk om levering! Jeg kunne lagt ut i timevis om pianospill, vokal, arrangement, band med både blåsere og kontrabass ++ men jeg sier bare at de som ikke var der, de gikk glipp av noe. 

Jeg er egentlig ikke typen som kommer tidlig og slikker scenekanten på konserter. Jeg har heller aldri vært den som har sendt parfymeluktende fanbrev til gutter i øst og vest. Faktisk har jeg bare sendt en eneste fanmail i hele mitt liv, og den var uten parfyme. Den gikk til Jamie Cullum en gang i 2007 (Ja, jeg var virkelig for gammel til å drive med sånt), der jeg spurte han fint om han kunne tenke seg å ha konsert i London i februar 2008. Jeg skrev også at dersom han noen gang fikk invitasjon til å spille på en jazzfestival i Haugesund, kalt Sildajajzzen, så måtte han komme. Han hadde ingen konsert i London i februar 2008, men han kom på Sildajazzen 2011. Sånn når det kommer til musikalske opplevelser så langt i mitt liv, så tror jeg dette er noe av det største jeg har vært med på. Jazz er en av mine favorittsjangre, men desverre vil jeg aldri få oppleve verken Miles Davis eller Louis Armstrong live. Heldigvis finnes det derfor artister som Jamie Cullum, og det er nok ikke usannsynlig at min neste store konsertopplevelse vil ha samme navn på plakaten. 

... og neste dag åpnet jeg spent Haugesunds avis for å lese anmeldelsen. Roar Eskil Jacobsen (...) skrev i sin analyse basert på de første 75 minuttene av konserten at han lurte litt på hvor artisten ville hen, og selv om det var greit levert holdt det bare til en firer. Roar Eskil er garantert et flott menneske, men han kan få lov til å vurdere en ny jobb ...

Fylt av løfter

Selv om jeg ikke kjenner noen av de som ble offer for det grusomme terrorangrepet, har det likevel gjort sterkt inntrykk. Enda vondere ble det av å lese navnene og se bildene. I dag leste jeg gjennom hele listen, og mange av dem var født i 1994. De var ti år yngre enn meg, og hadde hele livet foran seg. Det blir så mange spørsmål, og alt blir så meningsløst. Leting etter mening er bortkastet, for meningen finnes ikke.

Det er en salme som har fulgt meg den siste uka. Midt i alt det vonde er jeg glad for å ha håpet. Jeg vet at jeg er i Herrens hender, uansett hva jeg møter i livet. Denne sangen var den første jeg hørte etter at landet hadde vært stille i ett minutt forrige mandag, og jeg har hørt den mange ganger etter det. Da jeg fikk spørsmål i går om jeg ville synge en sang på morgendagens gudstjeneste i kirka som passer til den siste tiden, ble det ikke noe vanskelig valg. Jeg er i Herrens hender!

Jeg er i Herrens hender når dagen gryr i øst
Hver morgen han meg sender sitt ord med lys og trøst
Hva dagen meg vil bringe av glede og av savn
Jeg kan på bønnens vinge få kraft i Jesu navn

Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer
I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær
Om jeg i dype daler må gå den tunge vei
Fra himlens høye saler Hans øye følger meg

Jeg er i Herrens hender når dagen dør i vest
Min synd jeg stilt bekjenner for Ham min høye gjest
Han gir meg himlens nåde og stter englevakt
For natten han vil råde med hellig guddomsmakt

Jeg er i Herrens hender når dødens bud meg når
Mens lyset stilt nedbrenner fra Ham jeg hilsen får
Han gir meg stav i hånde Han gir meg trøst i sinn
Og glemt er ve og vånde* på vei til himlen inn

*vånde - engstelse

I denne vonde tiden ...