Jamie Cullum

Har du noen gang stilt deg spørsmålet: "Har jeg noen gang vært så lykkelig som jeg er akkurat nå?" Jeg tror jeg var innom tanken da Jamie Cullum entret rådhusplassen som lå badet i kveldssol onsdag kveld 10. august. Akkurat nå burde jeg stilt meg spørsmålet: "Har du noen gang åpnet et blogginnlegg mer klisjefylt enn dette?" Neppe! Men det skjer noe med en når det store musikalske forbilde gjennom flere år endenlig står på scenen, ca to meter fra meg (Ja, jeg møtte opp 3 timer tidligere for å kapre plassen like ved flygelet jeg visste han ville spille på ... Stainway and sons for de mer interesserte). Min første tanke var: "Han er mye penere i virkeligheten enn på bilder." Min andre tanke var: "Er han virkelig ikke høyere?" Også begynte musikken, og de neste nesten 3 timene fløy. Snakk om levering! Jeg kunne lagt ut i timevis om pianospill, vokal, arrangement, band med både blåsere og kontrabass ++ men jeg sier bare at de som ikke var der, de gikk glipp av noe. 

Jeg er egentlig ikke typen som kommer tidlig og slikker scenekanten på konserter. Jeg har heller aldri vært den som har sendt parfymeluktende fanbrev til gutter i øst og vest. Faktisk har jeg bare sendt en eneste fanmail i hele mitt liv, og den var uten parfyme. Den gikk til Jamie Cullum en gang i 2007 (Ja, jeg var virkelig for gammel til å drive med sånt), der jeg spurte han fint om han kunne tenke seg å ha konsert i London i februar 2008. Jeg skrev også at dersom han noen gang fikk invitasjon til å spille på en jazzfestival i Haugesund, kalt Sildajajzzen, så måtte han komme. Han hadde ingen konsert i London i februar 2008, men han kom på Sildajazzen 2011. Sånn når det kommer til musikalske opplevelser så langt i mitt liv, så tror jeg dette er noe av det største jeg har vært med på. Jazz er en av mine favorittsjangre, men desverre vil jeg aldri få oppleve verken Miles Davis eller Louis Armstrong live. Heldigvis finnes det derfor artister som Jamie Cullum, og det er nok ikke usannsynlig at min neste store konsertopplevelse vil ha samme navn på plakaten. 

... og neste dag åpnet jeg spent Haugesunds avis for å lese anmeldelsen. Roar Eskil Jacobsen (...) skrev i sin analyse basert på de første 75 minuttene av konserten at han lurte litt på hvor artisten ville hen, og selv om det var greit levert holdt det bare til en firer. Roar Eskil er garantert et flott menneske, men han kan få lov til å vurdere en ny jobb ...