Mandag morgen satte jeg meg på flyet sammen med mamma og pappa for å dra til Oslo. Hovedstaden møtte oss med strålende sol og sommervarme, og det sørget vi for å nyte mens vi gikk gjennom Karl Johan og Aker brygge. Der ble det selvfølelig is - Mövenpick! :)
Etterpå tur vi t-banen opp til Gunnvor, mammas søskenbarn. En herlig dame som desket opp med god middag, etterfulgt av jordbær og kake til dessert. Fra terrassen hennes så vi utover nesten hele Oslo. En fin by i sommersol.
Vi var så heldige at vi fikk sove i Gunnvors hytte i en kolonihage. Der var det kjempekoselig. Bildet ovenfor er fra hagen utenfor hytta. Hunden er gode, snille Unni. Nedenfor er hytta. Idyll!
På kvelden møtte jeg Anniken, Eilert, Veronica og KG på Tullins. Min favorittkafé da jeg bodde i Oslo. Det var et gledelig gjensyn med flotte mennesker.
Videre følger en beskrivelse av visumsøkingsprosedyren ved den amerikanske ambassade for de mer interesserte:
Nesten morgen stod jeg opp så tidlig at min storebror ville sagt at det var før fuglene fjertet. Med en nektarin i hånden gikk jeg mot t-banen, med den Amerikanske ambassaden som mål. Har hørt skremmende historier om milelange køer, uendelige sikkerhetskontroller og et nesten uoverkommelig intervju. Så ille var det ikke. Jeg var der kvart på åtte. Det var tre personer foran meg i køen. En pen uniformskledd vaktmann kom og ga meg en liten kasse til alle personlige eiendeler, og spurte om jeg hadde husket pass og kontanter. Det hadde jeg. Gutten foran meg i køen skulle ha visum for å besøke sin kjære i USA. Vi ble sittende og prate, og ventetiden gikk raskt. Etter en stund ble vi sluppet inn en og en. Sjekken gikk raskt, samme greia som på en flyplass. Jeg ga fra meg pass, cash og alle andre nødvendighteter som krevdes for å få komme til intervju. Fikk en kølapp med nr. 4. Jeg satte meg ned på en stol. Flirte litt av "this is America" (evnt. "this is what we want you to think is America") filmen som rullet på en flatskjerm. Første mann i køen ble ropt opp til intervju, og han gikk .... og stilte seg foran en luke. Det var det verste ... Her hadde jeg sett for meg at en uniformskledd offiser skulle kalle meg inn på sitt lukkede kontor med sotete vinduer og persinner. Der inne skulle han overkjøre meg med skumle og smarte spørsmål, og sørge for at han fant hullet i mine søknadspapirer, den lille detaljen som skulle nekte meg innreise og ødelegge alle mine planer for høsten ... DING! Nr 4 ... Med en følelse av eksamensmage gikk jeg bort til luka der en mann/gutt på min egen alder satt med hvit skjorte og bukseseler. Han spurte meg hva mine planer var for USA, og jeg fortalte. Så var det fingeravtrykk, og jeg lærte at fingrene mine har svake spor. Men etter fire forsøk ble det godkjent. Han spurte om jeg hadde noen papirer fra organisasjonen. Jeg ga han det første av tilsammen 4 jeg hadde fått tilsendt. Han smile og sa: "Well, they have done this before." Så forsikret han seg om at jeg ikke hadde planer om å leve videre i USA etter endt visumperiode som ulovlig innvandrer. Virket som han var fornøyd med at jeg hadde en utdannelse, og at jeg hadde planer om å søke jobb i Norge etter jul. Han smilte og sa at jeg ville få visumet i posten etter en uke. Jeg spurte om han ikke ville ha noen av de andre papirene mine, men det var ikke nødvendig. Så gikk jeg ut. Fikk tilbake mobilen min av en smilende amerikaner som ønsket meg en fin dag. Jeg takket og ønsket han det samme, slengte til og med på et "sir" for det gjør man visst i junaiten. Visum i boks, og jeg var fornøyd. Amerikanere er fine folk, i hvert fall de på ambassaden i Oslo. Det hele var over på litt over en time.
Siden klokka fortsatt viste tidlig formiddag tok jeg banen tilbake til kolonien. En liten blund på sofaen og lunsj med mamma, før vi tok bagasjen og dro til byen. I løpet av dagen møtte jeg Marianne. Det var også et veldig koselig gjensyn. Vi spiste is på deli de luca, og var på en av hovedstadens store bokhandlere.
På en måte kan jeg si at Oslo var som da jeg bodde der. Karl Johan var like lang, Aker brygge like flott, men likevel var det et område som aldri vil bli det samme. Da jeg bodde i Oslo var dette et av de områdene jeg var mest glad i. Gjennom regjeringskvartalet var den veien jeg valgte å gå hjem etter å ha vært omringet av mas og bråk på Karl Johan eller Oslo City. Nå var det omgjort til et område dekket av gjerder, treplater og plast. Fortsatt lå det glassbiter i gatene som blinket i sollyset og vitnet om de grusomme hendelsene 22. juli i år. Gjerdene rundt regjeringskvartalet og den jevne strømmen av blomster som fortsatt legges foran domkirken var sterkt å se. Vanskelig å beskrive hvordan det føltes å stå der. Det gjorde vondt, det var trist, alt ble så mye mer ekte, og mye mer forferdelig og meningsløst.
...
