I dag viste enda en gang de norske guttene at de kan det å gå på ski. I kirka hadde vi Kollen-fest i dag, med stafett på storskjerm, kollen-wiener (pølse i lompe), norske flagg og stemningen i taket. Jeg hadde henta mammas 70-talls joggedress ned fra loftet, herlig sak i rødt, hvitt og blått. Stemningen var på topp under hele stafetten, og spesielt siste omgang. Siden det var snakk om at gullgutten Northug var syk i går, var vi veldig spente alle sammen. "Går han bakerst fordi han ikke er i form, eller er det taktikk?" Hvorfor tvilte vi? Han hadde stålkontroll som alltid.
En svensk reporter kalte Northug for en gris etter stafetten, mens 74% av cirka 54000 av Norges befolkning mener at det ikke var usportslig gjort å avslutte slik han gjorde (www.vg.no).
Er det ikke lov å gjøre litt ekstra når man passerer målstreken etter en slik innsats?
Det er typisk norsk å være god, men det er også typisk norsk å ikke tåle at noen vet at de er det. I et land der janteloven får fritt spillerom er det forståelig at folk bruker ord som selvopptatt og selvgod når de skal beskrive gullgutten vår. Jeg mener at det er stor forskjell på folk som bare tror de er mye bedre enn alle andre i absolutt alt, og folk som jobber steinhardt for å nå sine drømmer. Petter Northug, og alle de andre heltene som har vist hva de kan under VM, har ofret utrolig mye for å nå så langt som de har gjort. Kan de ikke da få lov å innrømme at de er gode også?
La nå helten få brife litt på mållinja, det var fortjent!
Kanskje vi kan bli litt flinkere til å oppmuntre hverandre også? Vi kan gjøre en felles innsats for å gi denne ekle janteloven et litt mindre spillerom i landet vårt.
