fredag 10. mai 2013

Tankevekkende

Som avslutning på en flott Kristi himmelfartsdag med slektstreff som hovedinnhold, jaktet jeg litt på nett etter inspirasjon til mine kjære elevers tentamensoppgaver. Har vært innom noen helter dette halvåret, helter med velfortjent status. Helter som velger å leve for mennesker i nød, som ofrer alt for saken de brenner for. Kanskje dette blir et emne på tentamen?

Midt i jakten og tenkningen kom jeg over noe jeg leste for flere år siden; en tale av frelsesarmeens grunnlegger William Booth. Tar det med som noen tankevekkende ord i natten, i det jeg skrur av macen og sier god natt. 



Så lenge kvinner gråter som de gjør nå, vil jeg kjempe.

Så lenge små barn går sultne som de gjør nå, vil jeg kjempe.

Så lenge mennesker går inn og ut av fengsel, som de gjør nå, vil jeg kjempe.

Så lenge noen sliter med avhengighet, så lenge det finnes en misbrukt kvinne, så lenge det finnes en sjel som lever uten Guds lys, vil jeg kjempe.

Jeg vil kjempe til siste slutt.

– William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, 9. mai 1912



søndag 8. januar 2012

Søndagslan

Mamma og pappa inviterte seg selv på kaffi idag. Skulle bare mangle siden jeg fikk kaffemaskin av de til jul, og et lass med kapsler ankom fra nespresso i går. Etterpå var det tid for lan. Mamma i word, pappa med kabal, og jeg med ipad (inni mellom veiledningsøktene i word). Koselig ettermiddag! :)

fredag 25. november 2011

Happy Thanksgiving

I dag er det thanksgiving her i New York, en høytid der det å være sammen med familien er veldig viktig. Mange av mine med-inters har ringt hjem til familiene sine i dag for å ønske dem "a happy thanksgiving." Noen av oss europere gjorde det samme, men det betydde vel muligens ikke like mye for oss. Mine foreldre var ikke hjemme, så de får leve uten "thanksgiving" telefonene. 
// 
Today is thanksgiving here in New York, a holiday where it is important to spend time with your family. Many of my fellow interns have called their families today to wish them a happy thanksgiving. Some of us europeans did the same, but I don't think it meant the same for us. My parents weren't home, so they have to live without that call. 

Abs og Chris som er to av mine med-interns stod for matlagingen sammen med mr. Rod og miss Linda. Måltidet startet med at Mr. Rod leste fra bibelen om takknemlighet, og ba en bønn for maten. Så var det tid for mat. Fantastisk! Kalkun, hjemmelaget potetstappe, gulrøtter, og mengder av dessert. Gresskarpai er forresten veldig godt! ;) Tradisjonen sier at det er tillatt å synge julesanger når thanksgiving er over, og det gjorde vi. Alle sang glade jul på sitt eget språk, i en litt for høy dur. Med litt øvelse tror jeg det kunne blitt vakkert. 
// 
Abs and Chris, two of my fellow interns, was todays chefs, together with Mr. Rod and miss Linda. The meal started with Mr. Rod reading from the bible about thankfulness, and he blessed the food. After that it was time to eat. Amazing! Turkey, home made mashed potatoes, and loads of dessert. Pumpkin pie is very good, btw. The tradition says that it's allowed to sing Christmas songs after thanksgiving, and thats exactly what we did. Everyone was singing silent night in their own language, in a tune that was a little bit too high. With a little bit of practice I think it could be beautiful. 

Thanksgiving handler om å være takknemlig, og jeg er utrolig takknemlig for å få være her i New York og være med på det som skjer i Metro Ministries. Jeg lærer utrolig mye, og jeg er sikker på at Gud har plassert meg her med en hensikt, for å forberede meg. 
// 
Thanksgiving is about being thankful, and I'm very thankful for being here in New York, and being a part of what's going on in Metro Ministries. I'm learing a lot, and I know that God has places me here with a purpose, to prepare me. 

Jeg synes thanksgiving er en fantastisk tradisjon. Familie samlet for å fokusere på det man har, for å være takknemlig. I år feiret jeg med min Metro familie, men kanskje jeg samler min egen familie for å feire hjemme neste år. Selv om jeg ikke har noe sterk tilknytning til Amerika, så har jeg tross alt immigrert for å være her i 4 måneder. 
// 
I think thanksgiving is an amazing tradition. Famiy gathered together to focus on what we have, to be thankful. This year I celebrated with my Metro family, but maybe I'll gather my own family next year to celebrate. Even thou I don't have a strong connection to America, I have been an immigrant the last four months. 

Dagens utfordring: skriv ned 10 ting du er takknemlig for. 
// 
Today's challenge: Write down 10 things you are thankful for. 


Bildene er fra dagens thanksgiving feiring. 
// 
The pictures are from todays thanksgiving celebration. 


Ønsker dere alle en god thanksgiving. 
// 
Wishing you all a happy thanksgiving.
Bordet dekket // The table is decorated

Fantastiske med-interns klare for thanksgiving // Amazing fellow interns ready for thanksgiving

Flere av mine fantastiske med-interns // More of my amazing fellow interns

Allison og jeg // Allison and I 

God mat // Good food 

Mr. Rod og miss Linda, mine Intern "foreldre" // Mr. Rod and miss Linda, my Intern "parents"

Abs og Chris som lagde maten // Abs and Chris who made the food

mandag 24. oktober 2011

En ørliten smakebit på livet i Brooklyn, New York

Dagene suser avgårde her i New York, og det har vært minimalt med tid til oppdatering av blogg og andre slike ting. Men jeg prøver å skrive nyhetsmailer inni mellom, gi et pip om du ønsker de tilsendt. 

Vi har vanligvis ikke internett her vi bor, men noen ganger dukker det opp et åpent internett, og da er det bare å benytte anledningen. Tenkte jeg skulle dele noen få bilder fra livet her i storbyen. 


Dette er en typisk sidewalk dag. 20 team kjører ut til alle de fem bydelene i New York, og gjennomfører 3 samlinger hver ettermiddag (tirsdag - fredag). 

Og dette er en typisk indoor - lørdag. Bildet er fra pre-school, som er fra 3 til 7 år. Var der de fire første ukene, og det var FANTASTISK. Nå er jeg i Big Class. Spennende det også, men jeg savner pre-school. Gjennomfører 3 samlinger hver lørdag. Ca 6000 barn innom! :)

 Og mandag har vi fri!!! 

Da prøver jeg å se mest mulig av New York, f.eks central park. Og JA, det er båthuset fra 27 dresses! :)

Det er fantastisk å være her! Travelt med 14 timers arbeidsdag, men verdt det når vi ser de smilende barna som kommer løpende mot oss og sier: "I love you, I love Yogi bear sundayschool." 

søndag 4. september 2011

Fire dager igjen ...

... til jeg lander på denne flyplassen ...


... og kjører til denne byden ...

... og blir der frem til jul!
#spenning

torsdag 25. august 2011

Oslotur

Mandag morgen satte jeg meg på flyet sammen med mamma og pappa for å dra til Oslo. Hovedstaden møtte oss med strålende sol og sommervarme, og det sørget vi for å nyte mens vi gikk gjennom Karl Johan og Aker brygge. Der ble det selvfølelig is - Mövenpick! :) 


Etterpå tur vi t-banen opp til Gunnvor, mammas søskenbarn. En herlig dame som desket opp med god middag, etterfulgt av jordbær og kake til dessert. Fra terrassen hennes så vi utover nesten hele Oslo. En fin by i sommersol. 


Vi var så heldige at vi fikk sove i Gunnvors hytte i en kolonihage. Der var det kjempekoselig. Bildet ovenfor er fra hagen utenfor hytta. Hunden er gode, snille Unni. Nedenfor er hytta. Idyll! 


På kvelden møtte jeg Anniken, Eilert, Veronica og KG på Tullins. Min favorittkafé da jeg bodde i Oslo. Det var et gledelig gjensyn med flotte mennesker. 



Videre følger en beskrivelse av visumsøkingsprosedyren ved den amerikanske ambassade for de mer interesserte: 
Nesten morgen stod jeg opp så tidlig at min storebror ville sagt at det var før fuglene fjertet. Med en nektarin i hånden gikk jeg mot t-banen, med den Amerikanske ambassaden som mål. Har hørt skremmende historier om milelange køer, uendelige sikkerhetskontroller og et nesten uoverkommelig intervju. Så ille var det ikke. Jeg var der kvart på åtte. Det var tre personer foran meg i køen. En pen uniformskledd vaktmann kom og ga meg en liten kasse til alle personlige eiendeler, og spurte om jeg hadde husket pass og kontanter. Det hadde jeg. Gutten foran meg i køen skulle ha visum for å besøke sin kjære i USA. Vi ble sittende og prate, og ventetiden gikk raskt. Etter en stund ble vi sluppet inn en og en. Sjekken gikk raskt, samme greia som på en flyplass. Jeg ga fra meg pass, cash og alle andre nødvendighteter som krevdes for å få komme til intervju. Fikk en kølapp med nr. 4. Jeg satte meg ned på en stol. Flirte litt av "this is America" (evnt. "this is what we want you to think is America") filmen som rullet på en flatskjerm. Første mann i køen ble ropt opp til intervju, og han gikk .... og stilte seg foran en luke. Det var det verste ... Her hadde jeg sett for meg at en uniformskledd offiser skulle kalle meg inn på sitt lukkede kontor med sotete vinduer og persinner. Der inne skulle han overkjøre meg med skumle og smarte spørsmål, og sørge for at han fant hullet i mine søknadspapirer, den lille detaljen som skulle nekte meg innreise og ødelegge alle mine planer for høsten ... DING! Nr 4 ... Med en følelse av eksamensmage gikk jeg bort til luka der en mann/gutt på min egen alder satt med hvit skjorte og bukseseler. Han spurte meg hva mine planer var for USA, og jeg fortalte. Så var det fingeravtrykk, og jeg lærte at fingrene mine har svake spor. Men etter fire forsøk ble det godkjent. Han spurte om jeg hadde noen papirer fra organisasjonen. Jeg ga han det første av tilsammen 4 jeg hadde fått tilsendt. Han smile og sa: "Well, they have done this before." Så forsikret han seg om at jeg ikke hadde planer om å leve videre i USA etter endt visumperiode som ulovlig innvandrer. Virket som han var fornøyd med at jeg hadde en utdannelse, og at jeg hadde planer om å søke jobb i Norge etter jul. Han smilte og sa at jeg ville få visumet i posten etter en uke. Jeg spurte om han ikke ville ha noen av de andre papirene mine, men det var ikke nødvendig. Så gikk jeg ut. Fikk tilbake mobilen min av en smilende amerikaner som ønsket meg en fin dag. Jeg takket og ønsket han det samme, slengte til og med på et "sir" for det gjør man visst i junaiten. Visum i boks, og jeg var fornøyd. Amerikanere er fine folk, i hvert fall de på ambassaden i Oslo. Det hele var over på litt over en time. 

Siden klokka fortsatt viste tidlig formiddag tok jeg banen tilbake til kolonien. En liten blund på sofaen og lunsj med mamma, før vi tok bagasjen og dro til byen. I løpet av dagen møtte jeg Marianne. Det var også et veldig koselig gjensyn. Vi spiste is på deli de luca, og var på en av hovedstadens store bokhandlere. 


På en måte kan jeg si at Oslo var som da jeg bodde der. Karl Johan var like lang, Aker brygge like flott, men likevel var det et område som aldri vil bli det samme. Da jeg bodde i Oslo var dette et av de områdene jeg var mest glad i. Gjennom regjeringskvartalet var den veien jeg valgte å gå hjem etter å ha vært omringet av mas og bråk på Karl Johan eller Oslo City. Nå var det omgjort til et område dekket av gjerder, treplater og plast. Fortsatt lå det glassbiter i gatene som blinket i sollyset og vitnet om de grusomme hendelsene 22. juli i år. Gjerdene rundt regjeringskvartalet og den jevne strømmen av blomster som fortsatt legges foran domkirken var sterkt å se. Vanskelig å beskrive hvordan det føltes å stå der. Det gjorde vondt, det var trist, alt ble så mye mer ekte, og mye mer forferdelig og meningsløst. 




...

lørdag 20. august 2011

Inspirasjon

Fikk denne linken av Jostein, en god kompis og en av heltene i Connection (ungdomsarbeidet i menigheten min). Det er historien om åtte par som bestemte seg for å flytte til en ny by i USA og starte en kirke. Dokumentaren viser hvordan de gikk fra åtte, til over 10000. Anbefales til alle med interesse for sånt!

http://www.elevationchurch.org/video/documentary